Basisgruppe B hjemmeoppgave Situasjonsbeskrivelse nr. 4 – 2020

Inspirert av filmen om Tom André og ved å følge de 7 trinn, skal dere tilegne dere relevante kunnskaper om utviklingshemming/ lærevansker og utfordringer som kan møte ergoterapeuter i arbeidet med denne brukergruppen på de ulike arenaer. I arbeidet med denne situasjonsbeskrivelsen skal dere inkludere begrepsmodellen CMOP–E.

Gruppe B ser nærmere på arenaen HJEM.

Hvordan kan ergoterapeuter tilrettelegge for personer med Downs syndrom?

For å kartlegge brukeren kan vi ta i bruk Canadian Model of Occupational Performance and Engagement (CMOP-E), som er en modell som bygger på Canadian Model of Occupational Performance (CMOP). Ved å legge til begrepet “Engagement” fikk modellen et enda større fokus på brukerens verdier. Modellen er klientsentrert, noe som innebærer at mennesket står øverst, der det åndelige er i sentrum av funksjonen. I tillegg til at menneske står i fokus, ser ergoterapeuten også på omgivelsene og miljøet. Ergoterapeutens kjernekompetanse er å muliggjøre aktivitet som brukeren selv ser på meningsfull. I modellen samarbeider ergoterapeuten med brukeren om å kartlegge brukerens opplevelse og vurdering av egen aktivitetsutførelse (Kjeken & Sand-Svartrud, 2012).

Ergoterapetuens mål er å bidra deltakelse og inkludering med sin kompetanse om samspillet mellom person, omgivelser og aktivitet (Norsk Ergoterapeutforbund, u.å.). Funksjon oppstår når det er et dynamisk samspill mellom disse tre faktorene. Dysfunksjon, det motsatte av funksjon oppstår når en av disse faktorene ikke er oppfylt. (Eksempel: Vanskelig aktivitet, nytt miljø eller en skade på mennesket). (Townsend, et.al 2007)

Oversikt over de forskjellige elementene som inngår i de tre faktorene:
Personen
› Fysiske funksjoner eller utførelseskomponenter
› Affektive – følelser / emosjoner
› Kognitive funksjoner/komponenter
› Spiritualitet - åndelighet

Aktiviteten
›Personlige daglige aktiviteter
›Gjøre seg klar for ulike gjøremål gjennom dagen
›Personlig stell, mobilitet, fungere i samfunnet

›Produktivitet
›Sikre økonomisk livsgrunnlag for å ivareta familie, hjem, tjenester man gjør for andre, og/eller aktiviteter for personlig utvikling
›Lønnet/ulønnet arbeid, husarbeid, lek/skole/utdanning

›Fritid
›Fri fra forpliktelser til å være produktiv
›Rolige, fysisk krevende, sosiale aktiviteter

Omgivelser
›Kulturelle element
›Institusjonelle element
›Fysiske element
›Sosiale element

CMOPES bruksområder: Identifisere hvilke områder brukeren opplever problemer, gir grunnlag for tverrfaglig samarbeid, kan brukes til alle diagnosegrupper og som grunnlag for å utarbeide mål og tiltak (Kjeken & Lund, 2001).

Townsend og Polatajko presenterte i 2007 seks antagelser som underbygger modellen:
1. Mennesker er aktive vesener
2. Aktivitet har er terapeutisk potensial
3. Aktivitet påvirker helse og velvære
4. Aktivitet er med på å organisere tiden og gir en struktur i livet
5. Aktivitet gir mening til livet gjennom kombinasjonen av den kulturelle og individuelle påvirkningen på mening
6. Aktiviteter er idiosynkratisk i og med at spesifikke aktiviteter en personer vil utføre varierer fra person til person (Turpin, M., & Iwama, M. K, 2011, s. 119).

I modellen så ser man på en måte aktivitet som «broen» mellom person og omgivelser. CMOP-E velger å se på person og omgivelser som to separate enheter linket sammen av aktivitet (Turpin, M., & Iwama, M. K, 2011, s. 118).

Aktivitet deltakelse og klientsentrert praksis
Ifølge CMOP-E krever ergoterapi praksis å både muliggjøre og utføre klientsentrert praksis. Å muliggjøre refererer til konseptene å styrke, tilby egenskap eller gi ferdigheter/midler til å utføre (Turpin, M., & Iwama, M. K, 2011, s. 120). Klientsentrert praksis en fundamental del av CMOP-E, kan beskrives som: «Fokusere på klientens mål og anslåtte utfall». Antagelsen at disse to komponentene er så relevant for ergoterapi er fordi ergoterapi handler om å samarbeide med mennesker, i stedet for å gjøre ting for dem (Turpin, M., & Iwama, M. K, 2011, s. 121).
CMOP-E er en klientsentrert modell som ble utviklet med hensyn til den “occupational performence” modell tradisjonen som hadde stor påvirkning i ergoterapi miljøet i nord amerika i sytti og åttitallet (Turpin, M., & Iwama, M. K, 2011, s. 131).

Ergoterapi har et klientsentrert fokus og arbeider med å få brukerne til mestre grunnleggende livsstilsferdigheter, som for eksempel spise, kle seg og sitte på riktig måte (Aagaard & Langdal, 2019, s. 115). På grunn av ulik grad av hvordan syndromet utvikler seg er det viktig å sjå på vedkommende sine individuelle evner. Med dette er det viktig å begynne tidlig (helsenorge, 2019). Ergoterapeutar jobbar med å fremme aktiviteter og deltaking i eige liv og i samfunnet (Aagaard & Langdal, 2019, s. 115). Relasjonskompetanse er en egenskap til å skape tillit og akseptanse, samt god kommunikasjon med bruker. Gode relasjoner gir større og flere muligheter for god behandling og tilrettelegging (Sønnichsen & Stokholm, 2019, s. 257).

Downs syndrom kan ikke kureres, men behandling og tilrettelegging kan redusere utfordringene slik at livskvaliteten blir god for den enkelte (helsenorge, 2017). I ergoterapi blir meningsfulle aktiviteter brukt som både middel og mål for å fremme sunnhet, forebygge og rehabilitere funksjonsnedsettinger, samt gjenskape og utvikle muligheten for deltaking i hverdagslivet. Forskning bekrefter at når menneske engasjerer seg i meningsfulle aktiviteter aukar det selvtillit og mestring, samt øker engasjement for andre meningsfulle aktiviteter som fører til glede og tilfredshet (Aagaard & Langdal, 2019, s. 117).

Ved å ta utgangspunkt i begrepsmodeller og kartleggingsverktøy som CMOP-E kan ergoterapeuten finne ut hvilke aktiviteter brukeren ser på som meningsfull, og hvor motivert vedkommende er til å utføre og mestre de ulike aktivitetene. Da kan ergoterapeuten tilrettelegge og motivere til desse aktivitetene. I tillegg kan ulike ergoterapeutiske tiltak være tilrettelegging av hjemmet, vurdere behov for hukommelseshjelpemidler, sørge for at vedkommende har faste rutiner og regelmessighet i aktiviteter, oppfordre til dagaktiviteter, fysisk aktivitet og fortsette med de aktivitetene som bruker ønsker, eventuelt gradere aktivitetene, god dialog med familie og pårørende og jevnlig oppfølging ved eventuelle behov. Ved å ta utgangspunkt i Tom André, ser vi at han har både gode rutiner i hverdagen med vasking av hus og egen personlige hygiene, samt står opp tidlig når han skal på jobb. I tillegg har han hobbyer som sysselsetter han i hverdagen, som CD-samling og Playstation.

Ergoterapeuter har også tatt i bruk teknologiske hjelpemidler i intervensjonen med personer med down syndrom (Østby & Halvorsen, 2019, s. 34). Interaktive dataspill (virtual reality) kan bidra til å bedre funksjon og beskrives som et aktuelt tiltak for barn med ulike diagnoser. Det er få studier som omhandler barn med Down syndrom. Studien som det refereres til her vurderer effekt av Wii spill (VR-Wii) hos barn med Down syndrom i skolealder. En gruppe fikk ergoterapi, en gruppe ergoterapi og VR-Wii. En tredje gruppe fikk ingen intervensjon. Begge intervensjonsgruppene viste fremgang i motorisk funksjon, visuell og sensorisk integrasjon etter intervensjon sammenlignet med kontrollgruppen. Av de to intervensjonsgruppene var det barna som gjennomførte VR-Wii i tillegg til ergoterapi som hadde størst positiv endring etter intervensjon (Østby & Halvorsen, 2019, s. 34).

Downs syndrom er en medfødt genetisk tilstand som fører til ulike funksjonsnedsettelser og lærevansker. Det er ulikt fra person til person hvilke forutsettinger man har og i hvilke grad man blir rammet. Som ergoterapeuter kan man kartlegge personer med downs syndrom ved å bruke CMOP-E. Da finner man ut hvilke aktiviteter vedkommende er interessert i, hvilke hen ønsker å mestre og i hvordan desse blir utført basert på motivasjon og egne følelser. Det finnes mange utfordringer hos personer med downs syndrom. Som ergoterapeut kan man blant annet tilrettelegge av hjemmet, vurdere behov for hukommelseshjelpemidler, sørge for at vedkommende har faste rutiner og regelmessighet i aktiviteter, oppfordre til dagaktiviteter, fysisk aktivitet og fortsette med de aktivitetene som bruker ønsker, eventuelt gradere aktivitetene, god dialog med familie og pårørende og jevnlig oppfølging ved eventuelle behov. I tillegg er VR eit godt hjelpemiddel til å aktivisere vedkommende.

Buckley, S., & Sacks, B. (1987). The Adolescent with Down's Syndrome: Life for the Teenager and for the Family

Churchill, S. S., Kieckhefer, G. M., Bjornson, K. F., & Herting, J. R. (2015). Relationship between sleep disturbance and functional outcomes in daily life habits of children with Down syndrome. Sleep, 38(1), 61-71

Kjeken, I., & Sand-Svartrud, A. L. (2012). The Canadian Occupational Performance measure brukt i rehabilitering. Ergoterapeuten nr, 1, 2012.

Norsk Ergoterapeutforbund. (u.å.). Folkehelse og samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser. Hentet den 31. mars 2020 fra https://ergoterapeutene.org/ergoterapi/fagomrader-i-ergoterapi/ergoterapi-fagomradet-folkehelse/folkehelse-samspillet-person-aktivitet-omgivelser/.

Sønnichsen, L. H., & Stokholm, G. (2019). Ergoterapi til børn med nedsat funktionsevne. I Å. Brandt, H. Peoples, & U. Pedersen, Basisbog i ergoterapi (4. utg.). København: Munksgaard.

Townsend, P & Craik, I. 2007. Enabling Occupation II: Advancing an Occupational Therapy Vision for Health, Well-being & Justice through Occupation.
CAOT Publications ACE, Ottawa

Turpin, M., & Iwama, M. K. (2011). Using occupational therapy models in practice: A fieldguide (1.utg.). Edinburgh: Churchill Livingstone/Elsevier.

Østby, M & Halvorsen, B. (2017, 03. februar). Retningslinje for oppfølging av barn og unge med down syndrom. Hentet fra: https://oslo-universitetssykehus.no/seksjon/regionsenter-for-habiliteringstjenesten-for-barn-og-unge-rhabu/Documents/Retningslinje%20Down%20Syndrom%20versjon%20030217.pdf

Downs syndrom

Downs syndrom (Trisomi 21) er en medfødt genetisk tilstand, som innebærer forskjellige følger fra person til person. Downs syndrom kan ikke kureres, men behandling og tilrettelegging kan redusere utfordringene slik at livskvaliteten blir god for den enkelte (Østby & Halvorsen, 2017, s. 3). Det er stor variasjon når det gjelder funksjonsnivå og læreforutsetninger for personer med Downs syndrom. En utviklingshemming innebærer at man er forsinket i utviklingen, med et sluttresultat som er lavere enn for jevnaldrende (Østby & Halvorsen, 2017, s. 25).

Hverdagslivets aktiviteter utgjør konteksten for læring og utvikling. Aktiv deltakelse i eget hverdagsliv sikrer også tilknytning og tilhørighet til omsorgspersoner og venner, og er derfor betydelig for å opprettholde god livskvalitet. Ut fra en slik forståelse, er det viktig å støtte opp under personens muligheter til å delta i aktiviteter som utgjør personen og omsorgspersonens hverdagsliv (Østby & Halvorsen, 2017, s. 31).

Forskning viser til at personer med Downs syndrom ofte har søvnforstyrrelser på bakgrunn av pustevansker de lever med. Studien viser også til at søvnforstyrrelser hos personer med Downs syndrom, har en negativ innvirkning på deres dagligdagse rutiner og aktiviteter (Churchill, Kieckhefer, Bjornson & Herting, 2015). Man kan dermed anta at søvn og hvile er faktorer som er viktige å se på i en eventuell intervensjon.

Motorisk utvikling

Den grovmotoriske utviklingen hos barn med Downs syndrom følger det samme mønsteret som barn med typisk utvikling, men de aller fleste barn med Downs syndrom har forsinket motorisk utvikling. Barn med Downs syndrom kan ha utfordringer med finmotorikk og håndfunksjon, og utviklingen av for eksempel grepet, følger ikke samme utvikling som hos barn med typisk utvikling. Årsaken kan være anatomiske forhold (små hender og korte fingre), hypotoni og kognitive vansker. Motoriske utfordringer har betydning for utvikling av selvstendighet i dagligdagse aktiviteter (Østby & Halvorsen, 2017, s. 31-32).

Språk og kommunikasjonsferdigheter

Barn med Downs syndrom kan også oppleve utfordringer med språk og kommunikasjonsferdigheter, og utfordringene varierer fra person til person. Utfordringene som hører til dette området er blant de mest omfattende vanskene og de største barrierene for et selvstendig liv og inkludering. Språkutvikling hos barn med Downs syndrome er ofte forsinket, og utviklingen av språkferdigheter er ofte en langsom fremgang. Det er også ofte store forskjeller når det gjelder å forstå språk (reseptivt språk) og det å kunne tale språk (ekspressivt språk). Her er forståelsen ofte mye bedre enn talen (Østby & Halvorsen, 2017, s. 19). Forskning viser til at hele 40% av de som har Downs syndrom kun bruker nøkkelord/stikkord, og ikke hele setninger for å uttrykke seg (Buckley & Sacks, 1987).

Miljømessige forhold kan ha vesentlig betydning for språkutviklingen. Med dette menes betydningen av et aktivt språkmiljø i hjemmet sammen med omsorgspersoner, hvor personens interesser og motivasjon, samt hverdagslige og naturlige situasjoner bør stå i fokus. Mange repetisjoner og erfaringer med ord, tegn og symboler i naturlige situasjoner anbefales (Østby & Halvorsen, 2017, s. 22).

Anbefalt oppfølging

Å være selvhjulpen i daglige aktiviteter er viktig for et selvstendig liv. Barn med Downs syndrom kan ha vansker med aktiviteter som for eksempel spising, påkledning, selvstendige toalettbesøk (renslighet), skriving og bruk av saks. Det er stor variasjon i hvilke utfordringer de kan ha. Barn med Downs syndrom har større vansker i hverdagsaktiviteter sammenlignet med barn uten funksjonshemninger. De er ofte «flinke» til å få hjelp og får derfor ikke samme trening i ulike ferdigheter som barn med typisk utvikling (Østby & Halvorsen, 2017, s. 37).
Alle barn med Downs syndrom bør følges regelmessig, særlig i småbarnsalder, av kommunale fagpersoner med kompetanse på grov- og finmotorisk utvikling, fysisk aktivitet og ADL. Tidlig og målrettet stimulering og trening bør knyttes til hverdagsaktiviteter som spising, av- og påkledning, toalettbesøk og lek (Østby & Halvorsen, 2017, s. 37). Barn og ungdom med Downs syndrom er i risiko for overvekt, inaktivitet og redusert fysisk form. For å forebygge overvekt bør det være et fokus på generelt aktivitetsnivå fra småbarnsalder, og barnet bør stimuleres til å delta i meningsfulle aktiviteter både i hjemmet og på fritiden. Det er også viktig å tilrettelegge for at barn med Downs syndrom kan delta i aktiviteter med andre jevnaldrende barn (Østby & Halvorsen, 2017, s. 7).

For økt mestring av funksjonelle ferdigheter, anbefales en familiesentrert tilnærming. Dette medfører å involvere omsorgspersonene og barnet selv i målsettingsprosesser, og skreddersy mål, tiltak og evaluering som er relevant for familien og barnets aktiviteter i hverdagslivet. Tidlig og målrettet stimulering og trening i hverdagsaktiviteter slik som spising, av- og påkledning, toalettbesøk og lek anbefales. Tidlig stimulering og trening bør fokusere både på ferdigheter og motivasjon i hverdagsaktiviteter. Individuell opplæringsplan er et viktig verktøy i planleggingen av målrettet stimulering og trening av hverdagsferdigheter (Østby & Halvorsen, 2017, s. 37).