Hundreårskrigen D

Grunnleggende årsaker: 1) Edward ønsket uavhengighet for sine len i Frankrike, 2) Philip støttet Skottland i deres kamp for frigjøring, og de to landene hadde en allianse om å gå mot England om England angrep en av dem, 3) Edward støttet makthaveren i Flandern mot franskekongen, og 4) når Karl 4. døde i 1328 ble Filip av Valois konge, selv om Edward 3. var nærmere i slekt (han var sønn av Karl 4s søster)

England har overtaket, og tar større områder i Frankrike

Frankrike står styrket frem til 1380, fra da av gikk det nedover med sterk nedgang etter 1390 under ledelse av den psykisk syke Charles VI. Det ledet mot borgerkrig mellom 1407 og 1419. Mot slutten tok britene over den offisielle kongemakten i Frankrike, og Henry V ble fast anerkjent konge fra 1422 med sterkest makt i nord og øst, pluss et område i bukta i vest kalt Aquitaine, mens House of Valois satt med fransk konge i sentral- og sør-Frankrike.

Dette var en politisk konflikt mellom kongen av Frankrike og Paven. Siden 1309 hadde hovedsetet til paven ikke ligget i Italia, men i Avignon i Frankrike. Grunnen var at Roma var blitt en skitten, falleferdig by uten den store makten den en gang hadde, og med den hadde også pavedømmet falt litt nedover.

Når en nye pave av fransk opprinnelse ble valgt på starten av 1300-tallet ble pavesetet flyttet til Frankrike. I 1378 ble det derimot ført tilbake til sin opprinnelige lokasjon, Roma (det skal ha vært en fager kvinne som overtalte den daværende paven Gregor XI til å reise tilbake. Han la i vei i 1376, kom frem i 1377 og regjerte til sin død i 1378. Da ble Urban VI valgt til pave, men han fikk et dårlig forhold med flere av kardinalene, som så erklærte valget for ugyldig og opprettet sin egen pave i Frankrike. Samtidig var den franske kongen ikke videre fornøyd med å miste pavesetet - og med det sentrum for hele kristendommen - ut av sitt land, så han var villig med på å få en egen pave i Avignon.

Med tiden ble det valgt nye paver både til Roma og til Avignon, mens det ble det holdt flere konsilmøter fra 1409 og utover der kardinaler fra begge partene møttes for å finne en løsning slik at paven kunne bli samlet. To av problemene var at med flere paver kunne ikke kirken stå samlet og sterk over hele Europa, og dessuten var tanken blitt slik at paven sto direkte under Gud som et formidlingsledd for Guds ord - men om de to pavene sa to diametralt motsatte ting om samme sak, hva var da den faktiske meningen til Gud? Nei, det var til tider en håpløs løsning å ha flere paver.

Omsider kom det enda en pave, med sete i Pisa. To motpaver mot Romapaven ble for mye, og til slutt abdiserte Gregor XII (Roma) 4. juli 1415, mot at de to andre ble avsatt på konsilet Roma-paven innkalte til for det påfølgende året. Slik sørget Gregor XII for at det vestlige skismaet tok slutt. I 1417 var pavesetene ført sammen til Roma etter at kardinalene kom til enighet.

Det er naturlig vis slik at engelskmennene ikke kulle støtte Avignon-paven, så de holdt med Paven i Roma. Dette polariserte forholdet mellom statene i krigen, og deres støtte til hver sin pave styrket den enkelte pave mot den andre. I sum ble kirkens svekket: Kirkens styrke hadde tradisjonelt ligget i dets evne til å stå samlet mot statsledere i Europa. Ikke nok med det, uenighetene la grunnlag for at reformasjonene på 1500-tallet fikk sterk støtte flere steder.

Franskmennene slår tilbake og styrker sin kamp, mye ved hjelp av et avspark fra Jeanne d'Arc fra 1429, som ledet seirende kamper mot britene og som ble et permanent nasjonalikon. Hun ble dømt for trolldom og brent på bål i 1431, fordi hun skal ha vært synsk.

Franskmennene og engelskmennene slåss i flere slag, før de endelig møtes ved Castillion i 1453, der franskmennene seirer.

Engelskmennene forsøkte å ta tilbake områder de hadde hatt, med spesielt fokus på Bordeaux, men franskmennene truet med å bombardere hele byen de hadde beleiret om de ikke ga seg. Dette ble en avsluttende seier for franskmennene, og hundreårskrigen regnes som over.

Det ble aldri undertegnet noen endelig fredstraktat mellom de to partene, og de engelske kongene fortsatte å kalle seg konge av Frankrike frem til 1801 (da George III ga det opp), men det var klart at engelskmennene ikke ville plage franskmennene på en stund. Nå var de opptatt med rosekrigene.

Franskekongen og den skotske kongen hadde i 1245 inngått en allianse kalt "the old alliance" (det het i hvert fall det etter en stund), som gikk ut på at dersom England angrep en av de to skulle den andre parten angripe England. Siden Frankrike og Skotland ligger på hver sin side av England vil dermed engelskmennene bli tvunget inn i en ressurskrevende tofrontskrig om de velger å angripe én.

Edward I, den engelske kongen, var ikke glad for en slik allianse (det er jo ikke et mysterium). Han valgte å angripe Skotland for å tvinge den skotske kongen til å gi liege homage til den engelske kongen. Skottene er ikke positive til en løsning der de ligger under England, og den skotske kongen Robert Bruce går til full krig som de vinner i 1314.

Den franske kongen og Robert Bruce inngår alliansen på nytt/styrker den/bekrefter den. Igjen reagerer engelskmennene, de blir slått tilbake, men kommer igjen på nytt for å gjøre Skotland til en vasallstat. Grunnen til at franskmennene ikke valgte å oppfylle alliansen ved å gå militært inn i England var at de var opptatte med å bygge korstog på denne tiden (i forkant av 1336). De forsøkte heller diplomati med engelskmennene, men det holdt ikke. Paven velger på det tidspunktet å gå inn og avbryte franskmennenes korstogbygging, av den grunn at det destabiliserte hele maktbalansen i Europa. Samtidig støtter engelskmennene og franskmennene hver sine kandidater til skotsk konge, for han som sitter er kun åtte år.

Når franskmennene ble beordret å stoppe byggingen av et korstog med Midtøsten som mål, sendte de det inn i England i stede, samtidig som skottene angrep fra nord. James I, som var skotsk konge, ble tatt til fange av engelskmennene, og kravet som stilles for at de skal få han tilbake er at Skotland blir en vasallstat under den engelske kronen. Skottene, selvstendige som de var, hadde et svakt bånd til sin konge, noe som ble nyttig nå. De ville ikke ha han igjen, og det muliggjorde deres fortsettelse i krigen. De trengte ikke han som hærfører.

Homage: Formell anerkjennelse fra en vasalls side, omhandlende lojalitet til hans herre i et føydalt samfunn.

Liege homage: Spesiell ære eller respekt vist offentlig av en suveren leder til en annen, der den første anerkjenner en forpliktelse til å være lojal og tilby tjenester til den andre.