Hundreårskrigen

Store linjer

Fase 1

1337 - 1360

England har overtaket, og tar større områder i Frankrike

England går mot Frankrike

1337

Grunnleggende årsaker: 1) Edward ønsket uavhengighet for sine len i Frankrike, 2) Philip støttet Skottland i deres kamp for frigjøring, og de to landene hadde en allianse om å gå mot England om England angrep en av dem, 3) Edward støttet makthaveren i Flandern mot franskekongen, og 4) når Karl 4. døde i 1328 ble Filip av Valois konge, selv om Edward 3. var nærmere i slekt (han var sønn av Karl 4s søster)

Svartedauden

1347

Fase 2

1360 - 1429

Frankrike står styrket frem til 1380, fra da av gikk det nedover med sterk nedgang etter 1390 under ledelse av den psykisk syke Charles VI. Det ledet mot borgerkrig mellom 1407 og 1419. Mot slutten tok britene over den offisielle kongemakten i Frankrike, og Henry V ble fast anerkjent konge fra 1422 med sterkest makt i nord og øst, pluss et område i bukta i vest kalt Aquitaine, mens House of Valois satt med fransk konge i sentral- og sør-Frankrike.

Det vestlige skisma

1378 - 1417

Dette var en politisk konflikt mellom kongen av Frankrike og Paven. Siden 1309 hadde hovedsetet til paven ikke ligget i Italia, men i Avignon i Frankrike. Grunnen var at Roma var blitt en skitten, falleferdig by uten den store makten den en gang hadde, og med den hadde også pavedømmet falt litt nedover.

Når en nye pave av fransk opprinnelse ble valgt på starten av 1300-tallet ble pavesetet flyttet til Frankrike. I 1378 ble det derimot ført tilbake til sin opprinnelige lokasjon, Roma (det skal ha vært en fager kvinne som overtalte den daværende paven Gregor XI til å reise tilbake. Han la i vei i 1376, kom frem i 1377 og regjerte til sin død i 1378. Da ble Urban VI valgt til pave, men han fikk et dårlig forhold med flere av kardinalene, som så erklærte valget for ugyldig og opprettet sin egen pave i Frankrike. Samtidig var den franske kongen ikke videre fornøyd med å miste pavesetet - og med det sentrum for hele kristendommen - ut av sitt land, så han var villig med på å få en egen pave i Avignon.

Med tiden ble det valgt nye paver både til Roma og til Avignon, mens det ble det holdt flere konsilmøter fra 1409 og utover der kardinaler fra begge partene møttes for å finne en løsning slik at paven kunne bli samlet. To av problemene var at med flere paver kunne ikke kirken stå samlet og sterk over hele Europa, og dessuten var tanken blitt slik at paven sto direkte under Gud som et formidlingsledd for Guds ord - men om de to pavene sa to diametralt motsatte ting om samme sak, hva var da den faktiske meningen til Gud? Nei, det var til tider en håpløs løsning å ha flere paver.

Omsider kom det enda en pave, med sete i Pisa. To motpaver mot Romapaven ble for mye, og til slutt abdiserte Gregor XII (Roma) 4. juli 1415, mot at de to andre ble avsatt på konsilet Roma-paven innkalte til for det påfølgende året. Slik sørget Gregor XII for at det vestlige skismaet tok slutt. I 1417 var pavesetene ført sammen til Roma etter at kardinalene kom til enighet.

Det er naturlig vis slik at engelskmennene ikke kulle støtte Avignon-paven, så de holdt med Paven i Roma. Dette polariserte forholdet mellom statene i krigen, og deres støtte til hver sin pave styrket den enkelte pave mot den andre. I sum ble kirkens svekket: Kirkens styrke hadde tradisjonelt ligget i dets evne til å stå samlet mot statsledere i Europa. Ikke nok med det, uenighetene la grunnlag for at reformasjonene på 1500-tallet fikk sterk støtte flere steder.

Fase 3

1429 - 17 juli 1453

Franskmennene slår tilbake og styrker sin kamp, mye ved hjelp av et avspark fra Jeanne d'Arc fra 1429, som ledet seirende kamper mot britene og som ble et permanent nasjonalikon. Hun ble dømt for trolldom og brent på bål i 1431, fordi hun skal ha vært synsk.

Franskmennene og engelskmennene slåss i flere slag, før de endelig møtes ved Castillion i 1453, der franskmennene seirer.

Frankrike seirer i slaget ved Castillion

17 juli 1453

Engelskmennene forsøkte å ta tilbake områder de hadde hatt, med spesielt fokus på Bordeaux, men franskmennene truet med å bombardere hele byen de hadde beleiret om de ikke ga seg. Dette ble en avsluttende seier for franskmennene, og hundreårskrigen regnes som over.

Det ble aldri undertegnet noen endelig fredstraktat mellom de to partene, og de engelske kongene fortsatte å kalle seg konge av Frankrike frem til 1801 (da George III ga det opp), men det var klart at engelskmennene ikke ville plage franskmennene på en stund. Nå var de opptatt med rosekrigene.

England

Skotlands første uavhengighetskrig

1296 - 1328

Franskekongen og den skotske kongen hadde i 1245 inngått en allianse kalt "the old alliance" (det het i hvert fall det etter en stund), som gikk ut på at dersom England angrep en av de to skulle den andre parten angripe England. Siden Frankrike og Skotland ligger på hver sin side av England vil dermed engelskmennene bli tvunget inn i en ressurskrevende tofrontskrig om de velger å angripe én.

Edward I, den engelske kongen, var ikke glad for en slik allianse (det er jo ikke et mysterium). Han valgte å angripe Skotland for å tvinge den skotske kongen til å gi liege homage til den engelske kongen. Skottene er ikke positive til en løsning der de ligger under England, og den skotske kongen Robert Bruce går til full krig som de vinner i 1314.

Den franske kongen og Robert Bruce inngår alliansen på nytt/styrker den/bekrefter den. Igjen reagerer engelskmennene, de blir slått tilbake, men kommer igjen på nytt for å gjøre Skotland til en vasallstat. Grunnen til at franskmennene ikke valgte å oppfylle alliansen ved å gå militært inn i England var at de var opptatte med å bygge korstog på denne tiden (i forkant av 1336). De forsøkte heller diplomati med engelskmennene, men det holdt ikke. Paven velger på det tidspunktet å gå inn og avbryte franskmennenes korstogbygging, av den grunn at det destabiliserte hele maktbalansen i Europa. Samtidig støtter engelskmennene og franskmennene hver sine kandidater til skotsk konge, for han som sitter er kun åtte år.

Når franskmennene ble beordret å stoppe byggingen av et korstog med Midtøsten som mål, sendte de det inn i England i stede, samtidig som skottene angrep fra nord. James I, som var skotsk konge, ble tatt til fange av engelskmennene, og kravet som stilles for at de skal få han tilbake er at Skotland blir en vasallstat under den engelske kronen. Skottene, selvstendige som de var, hadde et svakt bånd til sin konge, noe som ble nyttig nå. De ville ikke ha han igjen, og det muliggjorde deres fortsettelse i krigen. De trengte ikke han som hærfører.

Edward III går i homage til den franske kongen Philip

1329

Homage: Formell anerkjennelse fra en vasalls side, omhandlende lojalitet til hans herre i et føydalt samfunn.

Edward III går i liege homage til den franske kongen Philip

1331

Liege homage: Spesiell ære eller respekt vist offentlig av en suveren leder til en annen, der den første anerkjenner en forpliktelse til å være lojal og tilby tjenester til den andre.

Skotlands andre uavhengighetskrig

1332 - 1357

Robert Bruce døde, og David II var for ung til å styre. Den engelske og den franske kongen støtter hver sin arvtager til den skotske tronen. I april 1333 angrep engelskmennene skottene.

David II var fast bestemt på å leve opp til minnet etter sin strålende far Bruce. Han ignorerte våpenhvilen som var inngått med England og var fast bestemt på å støtte sin franske allierte, kong Filip VI i en kamp mot den engelske.

I 1341 ledet han et plyndringstokt inn i England og tvang dermed Edvard III til å sende militær støtte nordover. På den måten ble fronten i Frankrike og mot sør svekket.

I 1346 ble David II tatt til fange og sendt til Tower of London etter at skottene hadde blitt beseiret i slaget ved Neville's Cross. Han satt der i 11 år, mens hans nevø styrte landet.

Han ble løslatt 3. oktober 1357, mot at (som avtalt i Berwick-traktaten) skottene betalte en umulig løsesum på 100 000 merker (1 merke var 2/3 pund) i løpet av ti år. Første avdrag ble betalt, nummer to ble forsinket og omsider var der ikke mer p betale med. Det hele ga sterk beskatning av skottene, og David II fikk mange fiender da han brukte disse skatteinntektene på seg selv, heller enn formålet. Skotland ble værende i en vanskelig situasjon, rammet av både krig og pest.

David II gjør avtale om union

1363

David II så at Skotland aldri ville kunne nedbetale løsepengesummen for han, og han reiste til London i 1363 for å gjøre en avtale med England: Døde han barnløs skulle den skotske kronen gå til Edward III eller en av hans sønner. Davids søster var gift med Edward. Skottene avviste avtalen og foreslo heller å fortsette betalingen av løsepengene som nå var økt til 100 000 pund, og de truet med å avsette David for hva han nå foreslo.

Skotland og England inngår våpenhvile

1369

De to ble enige om en 24 år lang våpenhvile fra 1369, og med det ble traktaten inngått i 1365 kansellert. Den nye ga også Skotland fordeler, takket være Englands krig med Frankrike. Det ble trukket 44 000 merker fra kravet om 100 000 i løsepenger. Det som sto igjen skulle betales 4000 av gangen, en gang hvert år de neste 14 årene.

David II var upopulær, og adelen hadde total mangel på respekt for han etter at han giftet seg med enken til en av lavere ætt når Davids engelske kone døde. Selv døde David i 1371.

Bondeopprør

1381

Motstand mot skatteøkninger, og mot systemet med livegenskap, der en overherre eier arbeidskraften til de livegne som lever på hans jord.

Uprising of serfs and free farm workers that began as a protest against a tax levied to raise money for a war on France. The revolt was suppressed but led to the gradual emergence of a free peasantry as labor shortages made it impossible to keep peasants bound to the soil.

Jeanne d'Arc tatt til fange og henrettet for hekseri

1431

Rosekrigene

1455 - 1485

En følge av hundreårskrigen i England var Rosekrigene, en serie kamper om den engelske tronen mellom House of Lancaster og House of York. I perioden byttet de på å ha kongemakten, før det hele endte med seier til Henry Tudor (som tilhørte en sidegren av Lancaster-huset) i 1485.

Andre folk

Isabeau av Bavaria

1370 - 1435

Fransk side

Jeanne d'Arc

1412 - 1431

Fransk side

Frankrike

Frankrike bygger korstog

1295 - 1336

Ble til slutt stoppet av paven fordi han så at det destabiliserte hele maktbalansen i Europa. Etter dette kjører Frankrike heller korstoget inn i England for å bistå skottene i deres uavhengighetskrig.

Psykisk syke Charles VI tar over i Frankrike, og landets styrke daler

1380

Aristokratiske kamper om tronen

Approx. 1400 - Approx. 1422

Burgunderne mot armagnacene

Borgerkrig i Frankrike

1407 - 1419

Mange interne kamper mellom armagnacene og burgunderne om hvem som skal ha makten i Paris. Kan sies å utløses ved burgundernes drap på armagnacenes kongekandidat Louis X i 1407, og avsluttes ved armagnacenes drap på burgundernes sentrale John den fryktløse i 1419.

Louis X drept i Paris

1407

Ble drept av menn på oppdrag fra John den fryktløse, sønnen til Philip (hertug av Burgund). Armagnacene intensiverer kampen mot burgunderne, og det er borgerkrig i Frankrike frem til drapet på John den fryktløse i 1419.

Armagnacene tar administrasjonen av Paris

1413

tok det fra Burgunderne, som holdt ut til det punktet

Burgunderne returnerer til Paris

1418

John den fryktløse drept

1419

drept av armagnacene, på en bro ved Montereau, etter å ha møtt Charles VII

Troyes-traktaten

1420

Det blir etablert fred mellom England og Frankrike.

Allianse mellom England og burgunderne blir festet i skrift, samtidig som England får tilgang på en rekke landområder de ønsker seg i Frankrike (som betaling fra burgunderne for at de skal være i allianse? Burgunderne trengte engelskmennene mer enn engelskmennene trengte burgunderne - Jeg er ikke sikker, men antar).

Denne traktaten markerer det laveste punktet for Charles VIIs karriere. Moren hans Isabeau (som var gift med den gale Charles VI) fraskrev han all arv, og ga arveretten til den franske tronen til Henry V av England og hans slekt i stede.

Jeanne d'Arc letter den engelske beleiringen av Orléans

1429

Etter dette blir Charles VII kronet til konge av deler av Frankrike, og den franske kampen tar til mot engelskmennene, som blir presset tilbake.

Hertugen av Burgund skifter lojalitet fra England til Charles VII

1435

Arras-traktaten. Den anglo-burgundske alliansen falt, noe som gjorde at England mistet mye fotfeste i Frankrike. Paris falt til franskmennene innen et år.

Franskmennene erobrer Aquitaine

1450

finner ikke helt sikkert år, men det er etter Le Man og Normandie, og før 1452.

Charles VII tar Le Mans og Normandie innen 1450

1450

Bordeaux falt fra England

1451

De måtte gi opp beleiringen av byen Bordeaux når franskmennene truet med å bombardere den sønder og sammen.

Aquitaine åpner dørene for England igjen

1452

Det at Aquitaine-området etter å ha blitt vunnet av franskmennene igjen ett år senere åpner for at engelskmennene kan komme tilbake tydeliggjør deres tilknytning til England (som hadde blitt bygd opp gjennom 300 år), og det viser hvor svak den Franske staten på mange måter var.

Fra Wikipedia om forholdet mellom Aquitaine og England:
During the three hundred years that the region was ruled by the Kings of England, links between Aquitaine and England strengthened, with large quantities of wine produced in southwestern France being exported to London, Southampton, and other English ports. In fact, so much wine and other produce was being exported to London and sold that by the start of the Hundred Years' War the profits from Aquitaine was the principal source of the English King's income per annum.

Frankrike tar Aquitaine for godt

oktober 1453

Engelske konger

Edward II

7 juli 1307 - 25 januar 1327

House of Plantagenet

Edward III

1327 - 1377

House of Plantagenet

Richard II

21 juni 1377 - 29 september 1399

House of Plantagenet

Henry IV

30 september 1399 - 20 mars 1413

House of Lancaster

Henry V

20 mars 1413 - 31 august 1422

House of Lancaster

Henry VI

31 august 1422 - 4 mars 1461

House of Lancaster

Henry VIs onkel (John, hertug av Bedford) var basert i Paris som regent over Frankrike på Henrys vegne, men Henry VI var konge over både Frankrike og England.

Franske konger

Philip IV

5 oktober 1285 - 20 november 1314

Louis X

29 november 1314 - 5 juni 1316

John I etterfulgte Louis fra 15. november til 20. november, og levde bare fem dager som konge.

Philip V

20 november 1316 - 3 januar 1322

Charles IV

3 januar 1322 - 1 februar 1328

Philip VI

1 april 1328 - 22 august 1350

John II

22 august 1350 - 8 april 1364

Charles V

8 april 1364 - 16 september 1380

Charles VI (den gale)

16 september 1380 - 21 oktober 1422

var psykisk syk, under hans regjeringstid sto Frankrike svakt, engelskmennene gjorde inntog, Henry V ble regent i Charles' navn fra 1420

Henry VI

21 oktober 1422 - 19 oktober 1453

Den offisielle kongen, som Charles VIs kone Isabeau hadde anerkjent som arving til den franske tronen, hadde makten her, men også House of Valois hadde en konge under resten av krigen. Henry regjerte primært i nord og deler av øst samt et område i vest kalt Aquitaine, mens Valois-kongene hadde makten i sentral- og sør-Frankrike.

Henry VIs onkel (John, hertug av Bedford) var basert i Paris som regent over Frankrike på Henrys vegne.

Charles VII

21 oktober 1422 - 22 juli 1461

Konge over franske områder i sentral- og sør-Frankrike, men ikke i nord, og ikke Aquitaine i vest. Tilhørte huset Valois. Ble av sin mor Isabeau avskrevet all arv til den franske tronen da Henry V giftet seg med Charles' søster Catherine av Valois.

Etter krigens slutt i 1453 - og etter å ha blitt fornektet av sin far og sendt i eksil fra hans hovedstad - var Charles VII nå stående igjen som "den seirende kongen av Frankrike", slik Fouquet navngir han.