Norsk vgs3

Events

Middelalderen

500 - 1500

Litteraturen i middelalderen besto av religiøse skrifter som verdslige arbeider. Akkurat som dagens litteratur var den kompleks og et rikt forskningsfelt som dekker de ytterste hellige skrifter til de mest frodige profan og berører alt i mellom. På grunn av den vide utstrekningen i tid og sted er det vanskelig å tale i generelle og allmenngyldige begrep uten overforenkling, og således er litteraturen ofte best karakterisert av dets opprinnelsessted som språk, foruten sjangre.

En betydelig mengde av middelalderlitteraturen er anonym ved at vi ikke kjenner navnet på forfatteren. Det er ikke kun på grunn av mangelen av dokumenter fra perioden, men også grunnet en tolkning av forfatterens rolle som atskilte seg betydelig fra den romantiske tolkningen av begrepet som er i bruk i dag.

renessansen

1500 - 1600

Renessanselitteraturen knyttes til den sterke oppblomstring på alle felter innenfor kulturlivet i Europa, først og fremst i Italia. Renessansen er nært knyttet til humanismen og representerer en tilbakevending til kildene, det vil si til antikkens kultur.

Interessen for enkeltmennesket gir seg utslag i en rekke biografier og erindringer, mens andre bøker vitner om nye holdninger på mange områder.

I renessanselitteraturen ser man både fremover og bakover. Bakover, fordi man ser på antikke verker og lar seg inspirere av disse. Mange antikke verker blir gjendiktet og nyfortolket. Fremover, fordi det samtidig eksperimenteres med nye former og stilarter, både i diktning på vers og i prosa. Under renessansen blir det skrevet ballader og folkeviser på morsmålene. Det oppstår også en ny kunstlyrikk som blant annet er inspireret av den italienske dikteren Petrarcas’ sonetter fra omkring 1375. Romanen som sjanger ses også for første gang i renessansen, med Cervantes roman Don Quixote fra begynnelsen av 1600-tallet.

På slutten av 1500-tallet introduserer den franske forfatteren Montaigne essay som sjanger. Hyrdediktning og heltediktning blir populære og dyrket i stor stil under renessansen.

Barokken

1600 - 1700

Litteraturen på 1600-tallet kjennetegnes ved en sterkt følelsesbetont, billedrik og ofte meget kunstlet stil. Vanskelig ordvalg og setningsbygning, overraskende tankevendinger og en metaforisk billedbruk med dekorativt formål er karakteristisk.

Det var den tyske pessimistiske barokken som øvde størst innflytelse på Nordens barokkdiktere, blant annet Thomas Kingo i Danmark, Samuel Columbus og Lucidor i Sverige og Dorothe Engelbretsdatter i Norge. Hos Petter Dass lyder derimot barokkens mer optimistiske toner.

Opplysningstid

1700 - 1800

Opplysningstiden er den perioden i historien hvor mennesket begynte å bli kritisk til samfunn og religion.Hovedtrekkene i den litterære perioden er at det ikke lengre skulle være forbeholdt ”fiffen” å lese dikt og bøker. Forfattere begynte å foretrekke et større publikum, i form av den vanlige mannen i gata. Og mye av litteraturen fra opplysningstiden er preget av hverdagslige fortellinger, samt dagligdagse problemstillinger. Dette er fordi vanlige folk skulle kunne kjenne seg igjen i det de leste.

I Norge var det hovedsakelig Ludvig Holberg, Johan Nordahl Brun og Johan Herman Wessel som preget litteraturen.

Romantikken

1800 - 1870

Romantikken satte subjektiv opplevelse, følelse og fantasi høyere enn kunnskap og fornuft. Dikterne var ikke underkastet andre regler enn dem som vokste frem av verket selv. I stedet for viten la de vekt på intuisjon, anelse og inspirasjon, i stedet for det nyttige ønsket de fantasi og skjønnhet. Dikterne så det som sin hovedoppgave i litteraturen å la menneskene fornemme en høyere og sannere virkelighet enn den som forstanden kan fatte.

I Norden slo de romantiske strømningene først igjennom i Danmark, hvor de ble formidlet av Henrik Steffens til den unge Adam Oehlenschläger. I Norge er de mest kjente romantiske forfatterne Johan S. Welhaven og Henrik Wergeland. Her ble romantikken innledningen til den epoken i 1840- og 1850-årene som kalles nasjonalromantikken («det nasjonale gjennombrudd»).

Realismen

1870 - 1890

Den litterære retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig. I snevrere forstand er realismen en litterær strømning som oppstod i midten av 1800-tallet som en reaksjon mot romantikken.

Realismen tok avstand fra romantikkens dyrking av fantasi og følelsesliv. I motsetning til romantikken var realismen opptatt av samtiden og vanlige menneskers liv.

Romanen ble realismens uttrykksform fremfor noen. Blant realismens fremste representanter er Gustave Flaubert, Honoré de Balzac, William Thackeray, George Eliot, Gottfried Keller, Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj. I Norge er Alexander Kielland og Jonas Lie sentrale representanter for denne litterære retninger.

Nyromantikken

1890 - 1905

Nyromantikken er en betegnelse på en nyorientering innenfor norsk litteratur og malerkunst ved starten av 1890-tallet. Perioden avgrenses gjerne fra 1890 til 1905.

Bevegelsen kan sees på som en reaksjon mot realismen og naturalismen som la vekt på å sette problemer under debatt og i mange tilfeller å skildret mennesker som produkter av arv og miljø.

Som navnet tilsier representerte nyromantikken en tilbakevending til og en videreføring av romantikken som satt subjektiv opplevelse, følelse og fantasi foran kunnskap og fornuft.

Tryggve Andersen, Thomas Krag og Arne Dybfest er de mest karakteristiske prosaforfatterne. Knut Hamsuns ungdomsdiktning hører til i denne perioden, og noen av verkene bærer periodens kjennetegn. Men så vel Obstfelder som Hamsun er samtidig forløpere for den senere modernisme i litteraturen.

Nyrealismen

1905 - 1930

Nyrealismen er i hovedsak knyttet til en ny generasjon forfattere som beveget seg bort fra nyromantikkens subjektive og stemningsdyrkende uttrykk, til en mer samfunnsengasjert og virkelighetsnær diktning. I nyrealismen står motsetninger sterkt mot hverandre. By står mot land, bonde mot arbeider og arbeider mot kapitalstaten. Arbeiderklassens kamp er viktig. Mange synes verden er blitt for komplisert og ønsker å vende tilbake til det enkle bondelivet før pengesamfunnet.

Som alle andre litterære perioder hadde også nyrealismen sine typer lyrikk. Vi kan dele lyrikken i tre sjangrer: Sentrallyrikken, kamplyrikken og den modernistiske lyrikken.

Sentrallyrikken hadde fast rim og rytme og tok opp temaer som liv, død, kjærlighet, hat, sorg og savn. Alle temaer som var og er sentrale og grunnleggende i alle menneskers liv. To viktige forfattere her var Olaf Bull og Herman Wildenvey. Bull skrev for eksempel diktet ”Metope”, som handler om kjærlighet, savn og lengsel.

Kamplyrikken hadde som sentrallyrikken fast rim og rytme. I denne typen lyrikk betydde det alt at diktet var fengende og lett å huske. Gjentagelse og understrekelse av poengene ved hjelp av rytmen var viktig. Temaene var hevn, motstand mot krig og undertrykkelse, urettferdighet og nasjonalisme. Diktene ble brukt spesielt i mellomkrigstiden for å vekke folk. Forfatteren vi kanskje forbinder mest med kamplyrikk i Norge er Arnulf Øverland. Han skrev blant annet ”Du må ikke sove” hvor han advarer mot nazismen. En annen kjent forfatter er Nordahl Grieg.

Modernismen skilte seg fra det meste av annen lyrikk som var kjent til da. Den manglet både rim og rytme og kunne være ganske rotete oppbygd. Lyrikken handlet om ting som ikke var blitt skrevet om før, for eksempel gravemaskiner, byer og trikkeskinner. Stemningen i diktene var ofte håpløshet, kaos, fremmedfølelse, angst og liten tro på fremtiden. Rolf Jacobsen skrev mye modernistisk litteratur. Et eksempel er ”Byens metafysikk”. Det beskriver han gassledninger, kloakker og rør som byens innvoller og understreker kontrasten mellom det som holder byen i gang og menneskene som bor i den.

Toneangivende forfattere og diktere var Sigrid Undset, Rudolf Nilsen, Johan Falkberget og Olav Duun. Disse utforsket individets røtter i samfunn og historie og plasserte dem inn i forskjellige former for fellesskap: ætt, klasse, kirke og lokalsamfunn. Særlig utbredt var arbeiderdiktning, som tok utgangspunkt i arbeidernes livsvilkår. De søkte etter positive løsninger på de problemer som endringene i samfunnet hadde ført med seg, blant annet de store klasseforskjellene i Oslo. Diktningen ble en arena for etiske spørsmål, og formspråket var gjerne realistisk.