Norsk vgs 2-3

TIDSPERIODER

Middelalderen

500 - 1500

Middelalderen, den vanlige betegnelsen på den perioden i Europas historie som ligger mellom antikken og moderne tid. Det er vanlig å regne tiden fra ca. 500 til ca. 1500 evt. til middelalderen.
For opplysningstidens menn ble middelalderen en mørk og barbarisk tid, dominert av kirke og religion; slik anvendes begrepet populært fortsatt. Spesielt i de områder som ble omfattet av den reformerte kirke, ble middelalderen oppfattet som preget av paveveldet og munkevesenet.
Opplysningstidens forfattere kom til å forene begrepet med en rekke negative trekk og utvidet således renessansehumanistenes bruk av ordet til å omfatte en hel periode.

Renessansen

1500 - 1600

Renessansen, betegnelse på en periode fra omtrent 1400 til 1600 i Vestens historie som satte sitt preg på litteratur, kunst, musikk, arkitektur, filosofi og livssyn. Renessansen markerte et brudd med middelalderen og var preget av en interesse for antikkens kultur.
Bakgrunnen for renessansen må søkes i samfunnsutviklingen som i løpet av senmiddelalderen foregikk i visse deler av Europa, først og fremst i en sterkt økende handelsvirksomhet som særlig kom enkelte av byene i Italia og Flandern til gode.
Mye av renessansens egentlige litteratur er lyrikk. Eksempelvis blir balladeformen viktig for forfattere som Lorenzo de Medici og Angelo Poliziano.

Barokken

1600 - 1750

Litteraturen på 1600-tallet kjennetegnes ved en sterkt følelsesbetont, billedrik og ofte meget kunstlet stil. Vanskelig ordvalg og setningsbygning, overraskende tankevendinger og en metaforisk billedbruk med dekorativt formål er karakteristisk.
Som det naturlige grunnlag for disse stilistiske særtrekkene kan ansees den antitetiske livsfølelse som er særpreget for barokkens diktning. Denne livsfølelse har sitt utspring i møtet mellom renessansens konsentrasjon om det jordiske og de religiøse åndstradisjoner fra middelalderen. Barokkens diktning blir på denne måte i stor utstrekning preget av spenning mellom jord og himmel, mellom sanselig livslyst og religiøs tro, mellom tid og evighet.
Andreas Gryphius, barokkens største dikter i Tyskland.

Opplysningstiden

1700 - 1800

Opplysningstiden, samlebetegnelse for en europeisk intellektuell bevegelse mellom den engelske (1688) og den franske revolusjonen (1789), en bevegelse som fremhevet fornuften som rettesnor i alle tilværelsens forhold.
Retningens tenkere inntok en rekke ulike filosofiske posisjoner, men var oftest eksponenter for en materialistisk metafysikk, deistisk teologi, naturalistisk etikk og empiristisk erkjennelsesteori, med en samlebetegnelse gjerne kalt opplysningsfilosofien.
I Frankrike var det særlig Voltaire, Jean Le Rond d'Alembert, Jean-Jacques Rousseau, Denis Diderot og andre encyklopedister som representerte denne bevegelsen

Romantikken

1800 - 1850

Romantikken, retning innenfor filosofi, litteratur og kunst som oppstod i europeisk åndsliv mot slutten av 1700-tallet. Retningen betegner en reaksjon mot 1700-tallets ensidige fornuftsdyrkelse (Jean-Jacques Rousseau) og søker å knytte forbindelsen med middelalderens livsoppfatning og med det folkelige kulturliv (Johann Gottfried von Herder).
Av retningens tyske anførere kan nevnes Schelling, Schleiermacher, brødrene August Wilhelm von Schlegel og Friedrich von Schlegel, Tieck og Novalis. I Danmark ble romantikken innført av Henrik Steffens, og dens banebrytende dikter ble Oehlenschläger.

Realismen

1870 - 1890

Den litterære retning som prøver å beskrive virkeligheten og livet så objektivt og nøkternt som mulig. I snevrere forstand er realismen en litterær strømning som oppstod i midten av 1800-tallet som en reaksjon mot romantikken.
Realismen tok avstand fra romantikkens dyrking av fantasi og følelsesliv. I motsetning til romantikken var realismen opptatt av samtiden og vanlige menneskers liv.
Fremste representanter er Gustave Flaubert, Honoré de Balzac, William Thackeray, George Eliot, Gottfried Keller, Ivan Turgenjev, Lev Tolstoj. I Norge er Alexander Kielland og Jonas Lie sentrale representanter for denne litterære retninger.

Nyromantikken

1890 - 1905

Nyromantikken er en betegnelse på en nyorientering innenfor norsk litteratur og malerkunst ved starten av 1890-tallet. Perioden avgrenses gjerne fra 1890 til 1905.
Bevegelsen kan sees på som en reaksjon mot realismen og naturalismen som la vekt på å sette problemer under debatt og i mange tilfeller å skildret mennesker som produkter av arv og miljø.
Lyrikken blir med nyromantikken igjen en viktig sjanger, med lyrikere som Vilhelm Krag, Nils Collett Vogt og Sigbjørn Obstfelder.

Nyrealismen

1905 - 1930

Nyrealismen er en betegnelse i norsk litteraturhistorie på perioden etter ca. 1905 og frem mot andre verdenskrig.
Toneangivende forfattere og diktere var Sigrid Undset, Rudolf Nilsen, Johan Falkberget og Olav Duun. Disse utforsket individets røtter i samfunn og historie og plasserte dem inn i forskjellige former for fellesskap: ætt, klasse, kirke og lokalsamfunn.

LITTERATUR

SAMFUNNSFORHOLD I NORGE